|
| |
Oppvekst på Etterstad Nord
|
Publisert |
30.10.05 | |
Sist endret |
30.10.05 |
|
|
Håkon Engh har skrevet til oss om sine minner fra Etterstad Nord i gamle dager. Memoarene følger:
Vi flytta inn i Blokk 16 på Etterstadsletta (som seinere ble nr. 37) den
21. desember 1949. Jeg var hos bestemor og bestefar på Kløfta og så ikke
mitt nye hjem før utpå nyåret. Nesten andaktsfull gikk jeg med store øyne
gjennom leiligheten. Den hadde fire rom pluss kjøkken og separat bad og WC.
Hvilken luksus! For oss fem som kom fra ett lite rom og ditto kjøkken midt
i sentrum av byen, og med dass i bakgården, var det et slott. I dag er det
en helt vanlig kåk.
Før jeg slo rot på Etterstad, reiste jeg til Mariboesgate så ofte jeg
kunne. Det var jo der alle vennene mine bodde. Bytrikken, rute nr. 16,
hadde endestasjon nederst på Etterstadsletta. Det er forresten litt pussig
hvordan tallet 16 går igjen. Jeg flytta fra Mariboesgate nr.16 til
Etterstadsletta blokk 16, og trikk nr.16 var så å si forbindelsen mellom
disse to avsnittene i livet mitt. En barnebillett kosta 10 øre hver vei.
Med fare for å bli kalt bakstreversk må jeg tilstå at jeg savner den gamle
bytrikken. Jeg likte å stå på den åpne plattforma på henger'n. Der ute i
friluft, med vinden ruskende i håret, fikk jeg ordentlig følelse av å være
på reise. Hvis det var mange mennesker der, hendte det også at jeg sparte
tiøren. Sto jeg aleine på plattforma, så var det bare å resignere, når
konduktøren smelte med den lille betalingsluka i døra. Ofte mangla jeg den
nødvendige kapitalen, når reisetrangen meldte seg. Da var det bare å ta
beina fatt. Det ble mange skritt for en liten pjokk.
En gang holdt veivesenet på med gravearbeider i Mariboesgate. Eller kanskje
det var lysverket eller vannverket? Vi var en flokk unger som kasta på
blink med småstein mot en sperrebukk på fortauet, ved siden av Rytteragers
butikk. Plutselig singla det i glass. Ei gammel dame kom til syne i et
knust vindu i første etasje.
- Det var han! ropte en av de større ungene og pekte på meg. De andre
fulgte straks opp;
- Ja, det var han!
Jeg var sikker på at jeg ikke hadde knust ruta. Det kunne ha vært hvem som
helst, men instinktivt skjønte jeg at de plukka ut meg fordi jeg var blitt
en fremmed. Jeg hørte ikke lenger hjemme der. Jeg stritta imot, da de greip
tak i meg og dro meg mot huset.
- La ham være i fred! sa dama i vinduet. Hun så snill og trist ut.
Jeg pilte av gårde, da de slapp meg. Det ble mitt farvel med barndommens
gate. Det gikk mange år før jeg så den igjen.
Etter hvert fikk jeg nye venner på Etterstad. Den første var Steinar Nes,
som bodde i samme oppgang. Vi lekte mye sammen og dro på
oppdagelsesekspedisjoner i omgivelsene. Faren hans var fra Sogn, og vi
syntes han snakka så rart. Han var skredder og hadde eget verksted i
Blåkorsgården, tvers overfor gassverket. Det hendte vi hadde orkesterplass
der på 17. mai for å se den seksjonen av barnetoget som starta fra
Ankertorget. Både torget, som var rutebilterminal, og gassverket er for
lengst blitt historie.
I mange år var Nes og Ingvaldsen de eneste i blokka
som hadde bil, Nes en Opel Olympia og Ingvaldsen en Borgward Isabella.
Ingvaldsen eide en fargehandel i Strømsveien, rett nedenfor Sotahjørnet.
Bare to av seksten familier var altså i besittelse av det som i dag er et
selvfølgelig gode.
Steinar hadde også ei lillesøster, Anne Marie, som jeg noen ganger trilla i
barnevogn. Jeg gifta meg og flytta fra Etterstad i 1966, og noen år seinere
møtte jeg Anne Marie i byen. Den gangen var det hun som trilla barnevogn
med sin egen datter oppi. Det var da jeg for første gang lurte på om jeg
begynte å bli voksen. Enda noen år seinere møtte jeg en tidligere
klassevenninnne med barnevogn. Stolt fortalte hun at nurket oppi var hennes
første barnebarn. Da var saken klar.
Her og der på Etterstadsletta var det bygging i gang til bortimot midten av
50-åra. Bygge- og anleggsområder er spennende lekeplasser. Når arbeiderne
forlot jobben etter dagens slit, rykka vi inn og lekte "tju' og pol'ti".
Mørke høst- og vinterkvelder gjorde det ekstra stas. Da var det gjevt å
være eier av ei lommelykt. Per og jeg fikk hver vår av onkel Ragnar. Store
stavlykter av svart gummi. De kunne til og med brukes under vann. Det kunne
gå hardt for seg under leken, men jeg kan ikke huske at noen ble alvorlig
skadd. Noen ganger ble vi kasta ut av eldre gutter, som ville ha
lekeparadiset for seg sjøl. Vi knurra, men måtte akseptere de sterkestes
"rett". Det satte imidlertid tanke og fantasi i sving og avstedkom en del
knep og triks. Nyttig lærdom for bruk seinere i livet.
Under krigen hadde tyskerne hatt tilhold på Etterstad, med bl.a. leir for
russiske krigsfanger. To gjenværende brakker rett bak blokka vår ble revet,
da snøen etter den første vinteren smelta. Der fant vi briller og andre
gjenstander med mystiske tegn på, og noen kunne fortelle at det var
russiske bokstaver.
Der hvor brakkene hadde vært, samla det seg et hav av sølevann. Vi staka
oss rundt på flåter surra sammen av lemmer og plankebiter. De skrøpelige
farkostene ville neppe blitt godkjent av Veritas. Vårt sjømannskap var av
samme klasse. Slikt ble det tallrike havarier av, og mange mødre fikk hjem
søkkvåte og halvdrukna små sjørøvere.
Foran blokka vår gikk Østensjøbanen. Det var lenge før den ble lagt under
jorda og mens den ennå hadde endeholdeplass på Oppsal. Det var langt ute på
landet. Trikkesløyfa der var utgangspunkt for mange turer i Østmarka.
Villmarka vår. Urskogen. Kiosken ved sløyfa var en slags matstasjon, når vi
en sjelden gang hadde småmynt til et par karameller. Dette var før de store
boligområdene på Oppsal og Bøler vokste opp.
Mellom trikken og blokka vår
på Etterstad lå en stor betongplattform med nettinggjerde rundt. Der hadde
tyskerne hatt lager av drivstoff og andre nødvendigheter. Nå var den fylt
opp med høye berg av rester og utstyr fra byggevirksomheten; sviller,
planker, murstein, lemmer, tønner, digre ruller av piggtråd og tjærepapp,
rør og mye annet. Det var et farlig sted for barn, og vi fikk ikke lov til
å være der. Det gjorde det selvfølgelig bare enda mer spennende å forsere
det høye gjerdet. Resultatet ble mange blåmerker, kutt og skrubbsår, en og
annen hjernerystelse, masse kjeft og mye moro.
Høsten 1951 begynte jeg på Vål'enga skole. I klassen ble jeg kjent med Per
Steinar. Han bodde også på Etterstad, og ble en viktig person i viktige år.
54 år seinere er vi fremdeles bestekamerater. Noen mente han var tjukk, og
det gav tilnavnet Tyko. Da vi begynte på Teisen skole og fikk tysk, ble det
Dicke.
Ishockey og skøyter var viktig på Vål'enga, men hverken Dicke eller
jeg ble noe på isen. Til gjengjeld gjorde vi furore i hoppbakken. Ikke på
ski, men på rattkjelke. På høyden mot Loelvdalen lå Sukkertoppen, en
hoppbakke hvor de dristigste kunne prestere svev på bortimot tjue meter.
Det var antakelig Dicke som fikk ideen, for han eide kjelken. Dessuten var
han alltid full av ideer og påfunn, som sjelden var av det konvensjonelle
slaget. Vi starta helt øverst i bakken, Dicke som rormann og jeg som
passasjer. Så bar det utfor. Det kilte grassat i magen, da vi svisja utfor
hoppkanten og flaksa over kulen. Først da gikk det opp for oss hva vi hadde
gitt oss ut på, men ellers rakk vi ikke å tenke noe som helst. Det ble
langt fra noe mykt telemarknedslag! Jeg fikk en stjernesmell i trynet, da
tanngarden hogg inn i Dickes bakhode. Så gikk det kast i kast nedover
unnarennet, til vi lå som en blodig haug av sammenfiltra vrakgods nederst i
bakken. Da vi fikk igjen pusten, knakk vi sammen i hylende latter,
antakelig av pur glede over å ha overlevd noe som ingen hadde gjort før
oss. Vi anslo hopplengden til 8 ? 10 meter. Jeg gikk med sprukken
verandaleppe i uker, men bakkerekorden vår vil stå til evig tid, for like
etter ble Sukkertoppen jevna med jorda. Seinere har jeg med gru tenkt på
hva som ville skjedd om vi hadde fått beina under meiene i nedslaget. Ordet
"ekstremsport? var ikke funnet opp den gangen, men må vel sies å være
dekkende for skihopp med rattkjelke.
Dicke hadde en tørr og ofte ironisk form for humor, som falt helt i min
smak, og stor evne til å sette praktiske problemstillinger i et såre enkelt
lys ved å omforme dem i lettfattelige bilder som gjorde alt klinkende
klart. Vi fant hverandre først og fremst i humoren og den felles interessen
for fly og flyging. Vi tenkte og snakka fly dagen lang, leste bøker og
blader om emnet, så alt som gikk av flyfilmer på kino, tegna fly og laget
modellfly. I en periode var gutterommene regulære flyfabrikker. Dicke
serieproduserte allværsjageren Lockheed F-94 Starfire. Jeg konsentrerte meg
om treningsflyet North American Harvard. Det var rein piratproduksjon uten
lisensrettigheter. Materialene til skrog og vinger var papp og papir, og
celluloid til cockpitdekslene.
I en kort og hektisk periode var vi hekta på romfart. Vi leste om Werner
Von Braun og hans meritter både i Tyskland og Amerika. Russernes oppskyting
av den første Sputniken i 1957 gjorde ikke interessen mindre. Det var da
Dicke gjorde en av sine geniale oppfinnelser; en enkel og billig rakett med
fast drivstoff. For å spare vekt, besto skroget av et enkelt kremmerhus av
tynt papir. Motoren var en pølse av sølvpapir fylt av hardstappa
fyrstikksvovel. Vi sitra av spenning, da alt var klart for første
oppskyting. Lunta brant sakte før drivstoffet tente. Da ble det fart på
sakene! Med en fresende lyd fòr raketten opp som en ildspyttende pil.
Dette var starten på et omfattende romfartsprogram med serieproduksjon av
raketter. Framstillinga av drivstoff ble også rasjonalisert etter beste
evne. Først ranet vi kjøkkenskapet for fyrstikker. Så gikk den slunkne
beholdningen av lommepenger med til å kjøpe hele pakker. Heldigvis var
fyrstikker en billig råvare. Vi tømte eskene på gulvet og satte i gang med
blyantspisser. Stykker av sølvpapir i passe størrelse lå klare. Vi laget
hauger av løse motorer med lunte, som kunne settes rett inn i de ferdige
skrogene. Enklere og raskere kunne det ikke gjøres. Der hadde både
amerikanere og russere noe å lære.
Styring av rakettene var det eneste problemet vi aldri klarte å løse. Etter
oppskytinga svirra de rundt i uforutsigbare baner inntil drivstoffet var
oppbrent. Dette skulle komme til å bety slutten for romfartseventyret mitt.
En dag hadde storebror Per besøk av ei dame, da jeg gjorde klart for
innendørs oppskyting. Raketten freste opp fra rampa og begynte sin
halsbrekkende flukt. Skroget tok fyr, noe som ikke var helt uvanlig. Da det
brennende vraket dalte mot gulvet, fant en villfaren gnist veien til
strømpene til dama. I samme øyeblikk satt hun med nakne bein. Strømpene var
ganske enkelt borte. Sånn nylon var jammen pussige greier! Enda rarere var
det at dama ikke fikk brannskader. Etter en skikkelig overhøvling fikk jeg
klaska noen kronestykker i neven og ble tvangssendt på kino. Min private
filial av Cape Canaveral måtte nedlegges med øyeblikkelig virkning.
Romfartsinteressen forsvant også fort både for Dicke og meg. Interessen for
fly og flyging brenner derimot fortsatt, femti år seinere.
Det var i sjette klasse det meste skjedde på skolen. Klasseforstanderen vår
var i Amerika med et års permisjon. En slags utveksling av lærere. Vi fikk
et turbulent skoleår med sterk gjennomtrekk av vikarer. Jeg tror de ble
åtte i tallet. En slik mangel på kontinuitet fikk selvfølgelig
konsekvenser. Året bød på betydelig turbulens og mange episoder av ymse
slag. Jeg spilte vel en slags hovedrolle i noen av dem.
En dag fikk vi beskjed om at vi ville få en uforberedt, skriftlig
religionsprøve i timen etter. Gutta syntes det var blodig urettferdig. I
frikvarteret avholdt vi et improvisert klasseråd, og etter flere sterke
innlegg ble vi enige om ikke å levere noen besvarelse. Det var iallfall
ingen som gjorde innsigelser, da forslaget ble vedtatt. Teori er én ting,
praksis ikke alltid det samme. Da det kom til stykket, var det kun Dicke og
jeg som holdt avtalen. Lærer Henie skreiv "Ikke tilfredsstillende" i
karakterprotokollen for oss begge.
- Jævla forrædere! fnyste vi til de andre gutta. Noen var tydelig flaue
over at motet hadde svikta, mens andre lot som ingenting. Vi syntes ikke de
hadde krav på noen lojalitet og fortalte Henie om avtalen vår. Han godtok
til slutt forklaringa om de andres forræderi, mumla noe om solidaritet og
strøyk karakterene våre. Dicke og jeg mente at en avtale er en avtale og
skal holdes, så sant det er mulig! Vi satt igjen med viktig lærdom og
erfaring.
En dag dukka det opp streikeplakater på veggen i klasserommet. Jeg hadde
faktisk ikke laget noen av dem, men allikevel sto mitt navn under. Det var
OK for meg, for tekstene kunne godt ha vært mine. Jeg hadde vel markert meg
med noen av standpunktene de gav uttrykk for. "Skolen er et slaveri", "Nei
til prøver", "Nei til lekser" osv.. Uskyldige greier hengt opp mest i spøk,
men skjebnen ville at overlærerinna, eller rektor som det heter i dag, kom
på besøk i klassen akkurat den dagen. Det skulle vise seg at hun ikke hadde
for mye verken av humor eller psykologisk sans. Det ble litt av ei
huskestue.
Den store styrkeprøven kom noe seinere. De tre sjetteklassene på skolen
fikk en stiloppgave av overlærerinna: "Fortell hva du synes om skolen vår".
De fleste av oss mente det samme, men bare Svein Christiansen og jeg hadde
mot til å sette det på papiret. Dicke må ha vært hjemme den dagen, for
ellers hadde vi garantert vært en trio! Svein lød forresten tilnavnet
"Fisti", som hadde opphav i uttaleproblemer med eget etternavn i tidlig
barndom. Vår ærlighet ble belønna med innkalling på teppet. Fisti først.
Han var likbleik og vettskremt, da han kom ut igjen.
Så var det min tur. Ugla begynte med en kraftig overhøvling og fulgte opp
med trusler om både det ene og det andre. Raseriet kokte opp i meg av slik
urettferdighet. Hun hadde jo fått det hun ba om! Eller ville hun at vi
skulle ljuge? Vi var forrådt og lokka i ei felle!
- Ta hendene opp av lommene! Det ser så udannet ut, sa hun plutselig. Da
datt ordene ut av meg i rettferdig harme:
- Det er mine lommer!
Hun reagerte først med vantro; hadde hun hørt riktig? Så langsom
erkjennelse av det faktiske forhold. En blodrød farge steig fra halsen og
opp, omtrent som når man fyller et glass med bringebærsaft. Ordgyteriet som
fulgte har jeg for lengst glemt, men volumet og frekvensen sitter fast i
minnet. Hennes stilling og alder gav henne en overlegen maktposisjon
overfor en rettsløs tolvåring, men jeg nekta å la meg skremme. Sinnet og
vissheten om å ha en rettferdig sak, gav ukuelig mot.
Fisti venta på gangen. Han måpte, da han hørte hva jeg hadde svart. På den
tida lærte nemlig barn å vise ubetinget respekt for voksne, bare fordi de
var voksne. Bare trusselen om å bli sendt til overlæreren kunne skremme
enhver til underkastelse. Etter timen refererte Fisti ivrig for de andre
gutta. Ansiktene deres lyste av skrekkblanda respekt og undring.
Seinere lærte Fisti også hvordan autoriteter skal takles. Han ble formann i
Oslo Jern og Metall og nestformann på landsbasis. Dessverre døde han så
altfor tidlig.
En annen av gutta i klassen, som bodde i "rødblokkene" på Etterstad, har
gjort seg bemerket, både i inn- og utland. Jon Fredriksen figurerer stadig
i verdenspressen. I år 2000 kunne avisene fortelle at han hadde kjøpt et
lite krypinn i London for 520 millioner kroner. I dag beskrives han som
norgeshistoriens rikeste person. I takt med svingningene i shippingmarkedet
og på børsen kan formuen gå opp og ned med flere milliarder på et par uker,
uten at det merkes noe særlig.
En høstdag i 1957 var jeg seint ute på skoleveien. Det var ikke uvanlig.
Ved Sotahjørnet møtte jeg noen av de andre gutta, som kom hoppende og
dansende tilbake og smilte fra øre til øre. Jeg tror det var Bengt som
ropte spontant:
- Hurra, det bli'kke no' skole! Kongen er dau! Gledesutbruddet fortalte
ingenting om verken Kong Håkon 7.s eller monarkiets posisjon i guttas
bevissthet, men en god del om deres opplevelse av skoletida. Det kom også
til uttrykk, den dagen vi strømma ut av porten etter siste ordinære
skoledag i 7. klasse. En gjeng av oss løp til Vål'engaparken, åpna ranslene
og tømte innholdet i en stor haug. Snart brant det lystig, mens vi dansa
gledesdans rundt bålet til frihetens pris. Etterpå måtte jeg og flere med
meg bruke mange ukers lommepenger for å erstatte de skolebøkene som skulle
leveres tilbake. Det var så absolutt verd det!
En gang i første halvdel av '50-åra rykka forlagsbransjen inn i blokka vår.
Det var i pocketbokas barndom. Bladkompaniet leide det som til da hadde
vært "sportsboden" i kjelleren. Mamma fikk jobb der sammen med tre-fire
damer fra nabolaget, bl.a. fru Paulsen i etasjen under oss. Det var
praktisk at hun kunne tjene penger og allikevel være tilgjengelig, når vi
kom hjem fra skolen. Billass med trykte ark, A-3 format med fire boksider
på hver, kom fra Naper trykkeri i Kragerø. Arkene ble sortert i riktig
rekkefølge og lagt i sirlige hauger. Seinere var hun noen år i bokbinderiet
i Nordre Gate på Grünerløkka, eller kanskje det heter "limeri" for
pocketbøker? Det lange, smale lokalet rett inn fra gata var fylt opp av en
lang og sinnrik maskin. Lufta var stinn av et helvetes bråk og lukt av
papir og lim. Ikke sånt lim som var fullt av farlige løsemidler. Den
tyktflytende væsken liknet melk både i farge og lukt. Haugene med A-3 ark
ble sendt inn den ene enden av maskinen. Der ble de skåret og ordnet i
bunker. Hver bunke var ei bok. Bunkene ble så ledet under ei dyse, som
påførte dem lim på ryggen. Omslagene kom glidende ovenfra som hele ark og
ble bretta over dem. Til slutt gled de under ei fjærbelasta rulle som
presset det hele sammen. Vips kom de ferdige bøkene ut i den andre enden av
maskinen. Komplisert maskin, enkel prosess. Underveis kunne hele skapelsen
beskues i detalj. Det så genialt ut.
Etterstad var langt ute på landet. På hjørnet mellom Strømsveien og
Grenseveien lå en bondegård. Den hvite hovedbygningen var omgitt av en stor
frukthage. Gårdsdriften var nedlagt for lenge siden, og det meste av
jordene var borte.
På gården ble jeg kjent med en gutt på min egen alder.
Sammen med mora si bodde han i et av uthusene, tett inntil den bekken som
kom fra dammene der de hadde gravet ut leire til teglverket på Hovind. Jeg
er ikke lenger sikker på hva han het, men bak i bevisstheten blinker navnet
Svein. I teglverkdammene fanget vi salamandere og karuss i hover av
småmasket kyllingnetting. Karussene kunne umulig ha regnet ned fra
himmelen, så noen måtte en gang ha sluppet forfedrene og formødrene deres
ut der. Jeg bar hjem en av dem i et blikkspann. I noen timer svømte den
rundt i badekaret. Da mamma kom hjem, måtte jeg bære den tilbake.
En dag viste Svein meg en hemmelighet i låven. I en eske hadde han en
liten, pjuskete trostunge, kidnappa fra et reir i en av tujahekkene på
gravlunden på den andre siden av Strømsveien. Tassen ble fòret med mark og
var konstant sulten. Jeg ville også ha en. Svein ble med til gravlunden og
viste meg flere reir. Det var mange av dem i de tette hekkene. Overalt var
travle foreldre opptatt med å bringe fram en ny generasjon. Jeg tok med meg
en av de små skapningene. På låven fikk den plass i en annen eske ved siden
av Sveins. Da jeg kom dit neste dag, var den nesten livløs. Jeg fristet med
lekker, feit mark, men den klarte ikke engang løfte hodet. Den lille
kroppen lå bare og skalv. Noen ganger åpnet den nebbet og gapte. Da
forsøkte jeg å putte inn marken, men den ble bare hengende og sno seg fra
nebbet. Mens jeg holdt den hjelpeløse fuglen i handa, ble den helt stille.
Livløs. Død. Jeg vet ikke motivet for det som så skjedde. Har kanskje
fortrengt det. Kanskje var det behov for å skjule min grusomme forbrytelse,
eller barnets barmhjertighetsløse nysjerrighet etter å vite hvordan alt ser
ut inni, som fikk meg til partere det lille kadaveret. Fremdeles kan jeg
lukke øynene og se det for meg, grøsse ved å høre lyden av lekespaden som
skjærer gjennom de tynne beina. Dette skjedde for mer enn femti år siden,
men jeg kan ennå krympe meg av samvittighetskval og skam. Jeg trøster meg
med at den lille fugleungens ufrivillige offer har bidratt til å gi meg en
dyp respekt for alt som lever.
|
|
|
