BORETTSLAGETS SIDER         Utskriftsvennlig versjon
Hovedside
Husordensregler
Vedtekter
Styret
Vaktmester
Informasjon
Vaskeriene


ETTERSTAD VELS SIDER         Utskriftsvennlig versjon
Hovedside
Resten av nettet
Møtereferater
Vedtekter
Aktuelle saker
Lenker
Kontakt oss
Historieside
Virtuell tur
Kalender
BOLIGSELSKAPENE
BOLIGSELSKAPENE
Borettslaget Etterstad Nord
Borettslaget Etterstad Sør
Borettslaget Etterstad Vest
Borettslaget Etterstad Øst
Borettslaget Etterstad I
Etterstadsvingen borettslag
Etterstadsletta 46
Stang terrasse
Nygård terrasse
Alna Terrasse
Etterstadkroken
Vålen borettslag
Enga borettslag
Nygårdskollen Boligaksjeselskap
ANDRE PÅ ETTERSTAD
EKTV
Etterstad Parsellhagelag
Etterstad seniorforening
Dumpa barnehage
Etterstad barnehage
Etterstadjordet barnehage
Etterstadsletta midl. barnehage
Eitillstad FUS barnehage
Etterstad videregående skole
Operasjon Ved
AS Etterstadgarasjene

Alnaelva
LENKER I LOKALMILJØET
Vålerenga skoles hjemmeside
Fyrstikkalleen skoles hjemmeside
Jordal skoles hjemmeside
Vålerenga vel
Vålerenga kirke
Etterstad kolonihager
Vålerenga historielag
1. Vålerenga speidergruppe
Vålerenga skoles musikkorps
Vålerenga Janitsjarkorps
Bydel Gamle Oslo
Ensjøbyen
Fjordbyen
Alnaelvas venner
Bryn-Helsfyr.no
Fyrstikkalleen bokkafe
Turbinen 1 borettslag
Malerhaugen vel
Ensjø - Origo


Utskriftsvennlig
Laget i:

Sjekket i:
Valid HTML 4.0!
 
Oppvekst på Etterstad Nord
Publisert  30.10.05
Sist endret  30.10.05
 
Håkon Engh har skrevet til oss om sine minner fra Etterstad Nord i gamle dager. Memoarene følger:

Vi flytta inn i Blokk 16 på Etterstadsletta (som seinere ble nr. 37) den 21. desember 1949. Jeg var hos bestemor og bestefar på Kløfta og så ikke mitt nye hjem før utpå nyåret. Nesten andaktsfull gikk jeg med store øyne gjennom leiligheten. Den hadde fire rom pluss kjøkken og separat bad og WC. Hvilken luksus! For oss fem som kom fra ett lite rom og ditto kjøkken midt i sentrum av byen, og med dass i bakgården, var det et slott. I dag er det en helt vanlig kåk.

Vålerengatrikken


Før jeg slo rot på Etterstad, reiste jeg til Mariboesgate så ofte jeg kunne. Det var jo der alle vennene mine bodde. Bytrikken, rute nr. 16, hadde endestasjon nederst på Etterstadsletta. Det er forresten litt pussig hvordan tallet 16 går igjen. Jeg flytta fra Mariboesgate nr.16 til Etterstadsletta blokk 16, og trikk nr.16 var så å si forbindelsen mellom disse to avsnittene i livet mitt. En barnebillett kosta 10 øre hver vei.

Med fare for å bli kalt bakstreversk må jeg tilstå at jeg savner den gamle bytrikken. Jeg likte å stå på den åpne plattforma på henger'n. Der ute i friluft, med vinden ruskende i håret, fikk jeg ordentlig følelse av å være på reise. Hvis det var mange mennesker der, hendte det også at jeg sparte tiøren. Sto jeg aleine på plattforma, så var det bare å resignere, når konduktøren smelte med den lille betalingsluka i døra. Ofte mangla jeg den nødvendige kapitalen, når reisetrangen meldte seg. Da var det bare å ta beina fatt. Det ble mange skritt for en liten pjokk.

En gang holdt veivesenet på med gravearbeider i Mariboesgate. Eller kanskje det var lysverket eller vannverket? Vi var en flokk unger som kasta på blink med småstein mot en sperrebukk på fortauet, ved siden av Rytteragers butikk. Plutselig singla det i glass. Ei gammel dame kom til syne i et knust vindu i første etasje.

- Det var han! ropte en av de større ungene og pekte på meg. De andre fulgte straks opp;
- Ja, det var han!
Jeg var sikker på at jeg ikke hadde knust ruta. Det kunne ha vært hvem som helst, men instinktivt skjønte jeg at de plukka ut meg fordi jeg var blitt en fremmed. Jeg hørte ikke lenger hjemme der. Jeg stritta imot, da de greip tak i meg og dro meg mot huset.

- La ham være i fred! sa dama i vinduet. Hun så snill og trist ut. Jeg pilte av gårde, da de slapp meg. Det ble mitt farvel med barndommens gate. Det gikk mange år før jeg så den igjen.

Etter hvert fikk jeg nye venner på Etterstad. Den første var Steinar Nes, som bodde i samme oppgang. Vi lekte mye sammen og dro på oppdagelsesekspedisjoner i omgivelsene. Faren hans var fra Sogn, og vi syntes han snakka så rart. Han var skredder og hadde eget verksted i Blåkorsgården, tvers overfor gassverket. Det hendte vi hadde orkesterplass der på 17. mai for å se den seksjonen av barnetoget som starta fra Ankertorget. Både torget, som var rutebilterminal, og gassverket er for lengst blitt historie.

I mange år var Nes og Ingvaldsen de eneste i blokka som hadde bil, Nes en Opel Olympia og Ingvaldsen en Borgward Isabella. Ingvaldsen eide en fargehandel i Strømsveien, rett nedenfor Sotahjørnet. Bare to av seksten familier var altså i besittelse av det som i dag er et selvfølgelig gode.

Borgward Isabella




Steinar hadde også ei lillesøster, Anne Marie, som jeg noen ganger trilla i barnevogn. Jeg gifta meg og flytta fra Etterstad i 1966, og noen år seinere møtte jeg Anne Marie i byen. Den gangen var det hun som trilla barnevogn med sin egen datter oppi. Det var da jeg for første gang lurte på om jeg begynte å bli voksen. Enda noen år seinere møtte jeg en tidligere klassevenninnne med barnevogn. Stolt fortalte hun at nurket oppi var hennes første barnebarn. Da var saken klar.

Her og der på Etterstadsletta var det bygging i gang til bortimot midten av 50-åra. Bygge- og anleggsområder er spennende lekeplasser. Når arbeiderne forlot jobben etter dagens slit, rykka vi inn og lekte "tju' og pol'ti". Mørke høst- og vinterkvelder gjorde det ekstra stas. Da var det gjevt å være eier av ei lommelykt. Per og jeg fikk hver vår av onkel Ragnar. Store stavlykter av svart gummi. De kunne til og med brukes under vann. Det kunne gå hardt for seg under leken, men jeg kan ikke huske at noen ble alvorlig skadd. Noen ganger ble vi kasta ut av eldre gutter, som ville ha lekeparadiset for seg sjøl. Vi knurra, men måtte akseptere de sterkestes "rett". Det satte imidlertid tanke og fantasi i sving og avstedkom en del knep og triks. Nyttig lærdom for bruk seinere i livet.

Under krigen hadde tyskerne hatt tilhold på Etterstad, med bl.a. leir for russiske krigsfanger. To gjenværende brakker rett bak blokka vår ble revet, da snøen etter den første vinteren smelta. Der fant vi briller og andre gjenstander med mystiske tegn på, og noen kunne fortelle at det var russiske bokstaver.

Brakker




Der hvor brakkene hadde vært, samla det seg et hav av sølevann. Vi staka oss rundt på flåter surra sammen av lemmer og plankebiter. De skrøpelige farkostene ville neppe blitt godkjent av Veritas. Vårt sjømannskap var av samme klasse. Slikt ble det tallrike havarier av, og mange mødre fikk hjem søkkvåte og halvdrukna små sjørøvere.

Foran blokka vår gikk Østensjøbanen. Det var lenge før den ble lagt under jorda og mens den ennå hadde endeholdeplass på Oppsal. Det var langt ute på landet. Trikkesløyfa der var utgangspunkt for mange turer i Østmarka. Villmarka vår. Urskogen. Kiosken ved sløyfa var en slags matstasjon, når vi en sjelden gang hadde småmynt til et par karameller. Dette var før de store boligområdene på Oppsal og Bøler vokste opp.

Mellom trikken og blokka vår på Etterstad lå en stor betongplattform med nettinggjerde rundt. Der hadde tyskerne hatt lager av drivstoff og andre nødvendigheter. Nå var den fylt opp med høye berg av rester og utstyr fra byggevirksomheten; sviller, planker, murstein, lemmer, tønner, digre ruller av piggtråd og tjærepapp, rør og mye annet. Det var et farlig sted for barn, og vi fikk ikke lov til å være der. Det gjorde det selvfølgelig bare enda mer spennende å forsere det høye gjerdet. Resultatet ble mange blåmerker, kutt og skrubbsår, en og annen hjernerystelse, masse kjeft og mye moro.

Østensjøbanen


Høsten 1951 begynte jeg på Vål'enga skole. I klassen ble jeg kjent med Per Steinar. Han bodde også på Etterstad, og ble en viktig person i viktige år. 54 år seinere er vi fremdeles bestekamerater. Noen mente han var tjukk, og det gav tilnavnet Tyko. Da vi begynte på Teisen skole og fikk tysk, ble det Dicke.

Ishockey og skøyter var viktig på Vål'enga, men hverken Dicke eller jeg ble noe på isen. Til gjengjeld gjorde vi furore i hoppbakken. Ikke på ski, men på rattkjelke. På høyden mot Loelvdalen lå Sukkertoppen, en hoppbakke hvor de dristigste kunne prestere svev på bortimot tjue meter. Det var antakelig Dicke som fikk ideen, for han eide kjelken. Dessuten var han alltid full av ideer og påfunn, som sjelden var av det konvensjonelle slaget. Vi starta helt øverst i bakken, Dicke som rormann og jeg som passasjer. Så bar det utfor. Det kilte grassat i magen, da vi svisja utfor hoppkanten og flaksa over kulen. Først da gikk det opp for oss hva vi hadde gitt oss ut på, men ellers rakk vi ikke å tenke noe som helst. Det ble langt fra noe mykt telemarknedslag! Jeg fikk en stjernesmell i trynet, da tanngarden hogg inn i Dickes bakhode. Så gikk det kast i kast nedover unnarennet, til vi lå som en blodig haug av sammenfiltra vrakgods nederst i bakken. Da vi fikk igjen pusten, knakk vi sammen i hylende latter, antakelig av pur glede over å ha overlevd noe som ingen hadde gjort før oss. Vi anslo hopplengden til 8 ? 10 meter. Jeg gikk med sprukken verandaleppe i uker, men bakkerekorden vår vil stå til evig tid, for like etter ble Sukkertoppen jevna med jorda. Seinere har jeg med gru tenkt på hva som ville skjedd om vi hadde fått beina under meiene i nedslaget. Ordet "ekstremsport? var ikke funnet opp den gangen, men må vel sies å være dekkende for skihopp med rattkjelke.

Sukkertoppen


Dicke hadde en tørr og ofte ironisk form for humor, som falt helt i min smak, og stor evne til å sette praktiske problemstillinger i et såre enkelt lys ved å omforme dem i lettfattelige bilder som gjorde alt klinkende klart. Vi fant hverandre først og fremst i humoren og den felles interessen for fly og flyging. Vi tenkte og snakka fly dagen lang, leste bøker og blader om emnet, så alt som gikk av flyfilmer på kino, tegna fly og laget modellfly. I en periode var gutterommene regulære flyfabrikker. Dicke serieproduserte allværsjageren Lockheed F-94 Starfire. Jeg konsentrerte meg om treningsflyet North American Harvard. Det var rein piratproduksjon uten lisensrettigheter. Materialene til skrog og vinger var papp og papir, og celluloid til cockpitdekslene.

Sukkertoppen


I en kort og hektisk periode var vi hekta på romfart. Vi leste om Werner Von Braun og hans meritter både i Tyskland og Amerika. Russernes oppskyting av den første Sputniken i 1957 gjorde ikke interessen mindre. Det var da Dicke gjorde en av sine geniale oppfinnelser; en enkel og billig rakett med fast drivstoff. For å spare vekt, besto skroget av et enkelt kremmerhus av tynt papir. Motoren var en pølse av sølvpapir fylt av hardstappa fyrstikksvovel. Vi sitra av spenning, da alt var klart for første oppskyting. Lunta brant sakte før drivstoffet tente. Da ble det fart på sakene! Med en fresende lyd fòr raketten opp som en ildspyttende pil.

Dette var starten på et omfattende romfartsprogram med serieproduksjon av raketter. Framstillinga av drivstoff ble også rasjonalisert etter beste evne. Først ranet vi kjøkkenskapet for fyrstikker. Så gikk den slunkne beholdningen av lommepenger med til å kjøpe hele pakker. Heldigvis var fyrstikker en billig råvare. Vi tømte eskene på gulvet og satte i gang med blyantspisser. Stykker av sølvpapir i passe størrelse lå klare. Vi laget hauger av løse motorer med lunte, som kunne settes rett inn i de ferdige skrogene. Enklere og raskere kunne det ikke gjøres. Der hadde både amerikanere og russere noe å lære.

Styring av rakettene var det eneste problemet vi aldri klarte å løse. Etter oppskytinga svirra de rundt i uforutsigbare baner inntil drivstoffet var oppbrent. Dette skulle komme til å bety slutten for romfartseventyret mitt. En dag hadde storebror Per besøk av ei dame, da jeg gjorde klart for innendørs oppskyting. Raketten freste opp fra rampa og begynte sin halsbrekkende flukt. Skroget tok fyr, noe som ikke var helt uvanlig. Da det brennende vraket dalte mot gulvet, fant en villfaren gnist veien til strømpene til dama. I samme øyeblikk satt hun med nakne bein. Strømpene var ganske enkelt borte. Sånn nylon var jammen pussige greier! Enda rarere var det at dama ikke fikk brannskader. Etter en skikkelig overhøvling fikk jeg klaska noen kronestykker i neven og ble tvangssendt på kino. Min private filial av Cape Canaveral måtte nedlegges med øyeblikkelig virkning. Romfartsinteressen forsvant også fort både for Dicke og meg. Interessen for fly og flyging brenner derimot fortsatt, femti år seinere.

Det var i sjette klasse det meste skjedde på skolen. Klasseforstanderen vår var i Amerika med et års permisjon. En slags utveksling av lærere. Vi fikk et turbulent skoleår med sterk gjennomtrekk av vikarer. Jeg tror de ble åtte i tallet. En slik mangel på kontinuitet fikk selvfølgelig konsekvenser. Året bød på betydelig turbulens og mange episoder av ymse slag. Jeg spilte vel en slags hovedrolle i noen av dem.

En dag fikk vi beskjed om at vi ville få en uforberedt, skriftlig religionsprøve i timen etter. Gutta syntes det var blodig urettferdig. I frikvarteret avholdt vi et improvisert klasseråd, og etter flere sterke innlegg ble vi enige om ikke å levere noen besvarelse. Det var iallfall ingen som gjorde innsigelser, da forslaget ble vedtatt. Teori er én ting, praksis ikke alltid det samme. Da det kom til stykket, var det kun Dicke og jeg som holdt avtalen. Lærer Henie skreiv "Ikke tilfredsstillende" i karakterprotokollen for oss begge.

- Jævla forrædere! fnyste vi til de andre gutta. Noen var tydelig flaue over at motet hadde svikta, mens andre lot som ingenting. Vi syntes ikke de hadde krav på noen lojalitet og fortalte Henie om avtalen vår. Han godtok til slutt forklaringa om de andres forræderi, mumla noe om solidaritet og strøyk karakterene våre. Dicke og jeg mente at en avtale er en avtale og skal holdes, så sant det er mulig! Vi satt igjen med viktig lærdom og erfaring.

En dag dukka det opp streikeplakater på veggen i klasserommet. Jeg hadde faktisk ikke laget noen av dem, men allikevel sto mitt navn under. Det var OK for meg, for tekstene kunne godt ha vært mine. Jeg hadde vel markert meg med noen av standpunktene de gav uttrykk for. "Skolen er et slaveri", "Nei til prøver", "Nei til lekser" osv.. Uskyldige greier hengt opp mest i spøk, men skjebnen ville at overlærerinna, eller rektor som det heter i dag, kom på besøk i klassen akkurat den dagen. Det skulle vise seg at hun ikke hadde for mye verken av humor eller psykologisk sans. Det ble litt av ei huskestue.

Den store styrkeprøven kom noe seinere. De tre sjetteklassene på skolen fikk en stiloppgave av overlærerinna: "Fortell hva du synes om skolen vår". De fleste av oss mente det samme, men bare Svein Christiansen og jeg hadde mot til å sette det på papiret. Dicke må ha vært hjemme den dagen, for ellers hadde vi garantert vært en trio! Svein lød forresten tilnavnet "Fisti", som hadde opphav i uttaleproblemer med eget etternavn i tidlig barndom. Vår ærlighet ble belønna med innkalling på teppet. Fisti først. Han var likbleik og vettskremt, da han kom ut igjen. Så var det min tur. Ugla begynte med en kraftig overhøvling og fulgte opp med trusler om både det ene og det andre. Raseriet kokte opp i meg av slik urettferdighet. Hun hadde jo fått det hun ba om! Eller ville hun at vi skulle ljuge? Vi var forrådt og lokka i ei felle!

- Ta hendene opp av lommene! Det ser så udannet ut, sa hun plutselig. Da datt ordene ut av meg i rettferdig harme:
- Det er mine lommer!
Hun reagerte først med vantro; hadde hun hørt riktig? Så langsom erkjennelse av det faktiske forhold. En blodrød farge steig fra halsen og opp, omtrent som når man fyller et glass med bringebærsaft. Ordgyteriet som fulgte har jeg for lengst glemt, men volumet og frekvensen sitter fast i minnet. Hennes stilling og alder gav henne en overlegen maktposisjon overfor en rettsløs tolvåring, men jeg nekta å la meg skremme. Sinnet og vissheten om å ha en rettferdig sak, gav ukuelig mot.

Fisti venta på gangen. Han måpte, da han hørte hva jeg hadde svart. På den tida lærte nemlig barn å vise ubetinget respekt for voksne, bare fordi de var voksne. Bare trusselen om å bli sendt til overlæreren kunne skremme enhver til underkastelse. Etter timen refererte Fisti ivrig for de andre gutta. Ansiktene deres lyste av skrekkblanda respekt og undring. Seinere lærte Fisti også hvordan autoriteter skal takles. Han ble formann i Oslo Jern og Metall og nestformann på landsbasis. Dessverre døde han så altfor tidlig.

En annen av gutta i klassen, som bodde i "rødblokkene" på Etterstad, har gjort seg bemerket, både i inn- og utland. Jon Fredriksen figurerer stadig i verdenspressen. I år 2000 kunne avisene fortelle at han hadde kjøpt et lite krypinn i London for 520 millioner kroner. I dag beskrives han som norgeshistoriens rikeste person. I takt med svingningene i shippingmarkedet og på børsen kan formuen gå opp og ned med flere milliarder på et par uker, uten at det merkes noe særlig.

En høstdag i 1957 var jeg seint ute på skoleveien. Det var ikke uvanlig. Ved Sotahjørnet møtte jeg noen av de andre gutta, som kom hoppende og dansende tilbake og smilte fra øre til øre. Jeg tror det var Bengt som ropte spontant:
- Hurra, det bli'kke no' skole! Kongen er dau! Gledesutbruddet fortalte ingenting om verken Kong Håkon 7.s eller monarkiets posisjon i guttas bevissthet, men en god del om deres opplevelse av skoletida. Det kom også til uttrykk, den dagen vi strømma ut av porten etter siste ordinære skoledag i 7. klasse. En gjeng av oss løp til Vål'engaparken, åpna ranslene og tømte innholdet i en stor haug. Snart brant det lystig, mens vi dansa gledesdans rundt bålet til frihetens pris. Etterpå måtte jeg og flere med meg bruke mange ukers lommepenger for å erstatte de skolebøkene som skulle leveres tilbake. Det var så absolutt verd det!

En gang i første halvdel av '50-åra rykka forlagsbransjen inn i blokka vår. Det var i pocketbokas barndom. Bladkompaniet leide det som til da hadde vært "sportsboden" i kjelleren. Mamma fikk jobb der sammen med tre-fire damer fra nabolaget, bl.a. fru Paulsen i etasjen under oss. Det var praktisk at hun kunne tjene penger og allikevel være tilgjengelig, når vi kom hjem fra skolen. Billass med trykte ark, A-3 format med fire boksider på hver, kom fra Naper trykkeri i Kragerø. Arkene ble sortert i riktig rekkefølge og lagt i sirlige hauger. Seinere var hun noen år i bokbinderiet i Nordre Gate på Grünerløkka, eller kanskje det heter "limeri" for pocketbøker? Det lange, smale lokalet rett inn fra gata var fylt opp av en lang og sinnrik maskin. Lufta var stinn av et helvetes bråk og lukt av papir og lim. Ikke sånt lim som var fullt av farlige løsemidler. Den tyktflytende væsken liknet melk både i farge og lukt. Haugene med A-3 ark ble sendt inn den ene enden av maskinen. Der ble de skåret og ordnet i bunker. Hver bunke var ei bok. Bunkene ble så ledet under ei dyse, som påførte dem lim på ryggen. Omslagene kom glidende ovenfra som hele ark og ble bretta over dem. Til slutt gled de under ei fjærbelasta rulle som presset det hele sammen. Vips kom de ferdige bøkene ut i den andre enden av maskinen. Komplisert maskin, enkel prosess. Underveis kunne hele skapelsen beskues i detalj. Det så genialt ut.



Etterstad var langt ute på landet. På hjørnet mellom Strømsveien og Grenseveien lå en bondegård. Den hvite hovedbygningen var omgitt av en stor frukthage. Gårdsdriften var nedlagt for lenge siden, og det meste av jordene var borte.


På gården ble jeg kjent med en gutt på min egen alder. Sammen med mora si bodde han i et av uthusene, tett inntil den bekken som kom fra dammene der de hadde gravet ut leire til teglverket på Hovind. Jeg er ikke lenger sikker på hva han het, men bak i bevisstheten blinker navnet Svein. I teglverkdammene fanget vi salamandere og karuss i hover av småmasket kyllingnetting. Karussene kunne umulig ha regnet ned fra himmelen, så noen måtte en gang ha sluppet forfedrene og formødrene deres ut der. Jeg bar hjem en av dem i et blikkspann. I noen timer svømte den rundt i badekaret. Da mamma kom hjem, måtte jeg bære den tilbake.





En dag viste Svein meg en hemmelighet i låven. I en eske hadde han en liten, pjuskete trostunge, kidnappa fra et reir i en av tujahekkene på gravlunden på den andre siden av Strømsveien. Tassen ble fòret med mark og var konstant sulten. Jeg ville også ha en. Svein ble med til gravlunden og viste meg flere reir. Det var mange av dem i de tette hekkene. Overalt var travle foreldre opptatt med å bringe fram en ny generasjon. Jeg tok med meg en av de små skapningene. På låven fikk den plass i en annen eske ved siden av Sveins. Da jeg kom dit neste dag, var den nesten livløs. Jeg fristet med lekker, feit mark, men den klarte ikke engang løfte hodet. Den lille kroppen lå bare og skalv. Noen ganger åpnet den nebbet og gapte. Da forsøkte jeg å putte inn marken, men den ble bare hengende og sno seg fra nebbet. Mens jeg holdt den hjelpeløse fuglen i handa, ble den helt stille. Livløs. Død. Jeg vet ikke motivet for det som så skjedde. Har kanskje fortrengt det. Kanskje var det behov for å skjule min grusomme forbrytelse, eller barnets barmhjertighetsløse nysjerrighet etter å vite hvordan alt ser ut inni, som fikk meg til partere det lille kadaveret. Fremdeles kan jeg lukke øynene og se det for meg, grøsse ved å høre lyden av lekespaden som skjærer gjennom de tynne beina. Dette skjedde for mer enn femti år siden, men jeg kan ennå krympe meg av samvittighetskval og skam. Jeg trøster meg med at den lille fugleungens ufrivillige offer har bidratt til å gi meg en dyp respekt for alt som lever.